Asså, er det rart Magic heter Magic? Det skapes så mye magi hver gang vi er på tur. Og jo mer jeg slapper av, jo mer magi skapes det.
Jeg er helt overveldet. Nå er jeg på Sotra utenfor Bergen. Nærmeste nabo til Norskehavet. I utgangspunktet et røft og værhardt område, men du verden så mange magiske øyeblikk jeg får oppleve. Og når vinden blåser som verst ute, er det godt å trekke inn i bobilen. Jeg vet ikke om jeg er god på å planlegge, eller om ting bare skjer tilfeldig, om jeg er flink til å se alt det fine rundt meg, eller om det virkelig er magi som skapes – uansett bare hør på det her:
I går, fant jeg et helt nydelig sted for solnedgang, et «sunset paradise», som sangen fra Insta-story’en min heter. I det solnedgangen viser seg fra sin flotteste side, ringer kjæresten. Perfekt timing, eller?
Trekker inn i bobilen når det blir kaldt. Jeg har fortsatt panoramautsikt til siste rest av solnedgangens show.
Når det er blitt mørkt, kjører jeg videre til der jeg skal stå for natten. I det jeg svinger inn på stedet møter en lysende, klar, nesten full måne meg rett over horisonten. Den er rødlig. Og stor. Skinner i sjøen. Er det mulig? Er jeg så heldig? Noe så vakkert. Rett foran meg. Helt magisk. Og igjen har jeg panoramautsikt – til måneskinnet.
Når det etterhvert blir tid for å «call it a night», legger jeg meg i sengen og titter ut vinduet – der ser jeg rett ut i en himmel full av stjerner. Wow! Så ser jeg ut vinduet på andre siden, omg!, tror du ikke månen har plassert seg i perfekt skue så jeg kan nyte måneskinnet fra hodeputen helt til jeg sovner. Jeg blir varm langt inni sjelen og sovner godt.
Når jeg våkner igjen, har jeg ikke peiling på hva klokken er. Men jeg drar ned gardinen og titter ut vinduet. Herreminhatt, det er jo soloppgang. Hadde jeg hatt på alarm kunne jeg ikke hatt den på noe bedre tidspunkt enn akkurat nå. Showet her i havgapet bare fortsetter og fortsetter.
I dag har ikke vært noe dårligere. Tvert i mot. Men det er nesten så jeg føler jeg må ha en liten pause fra all magien. Det er uansett helt nydelig å være på tur.
Selv om jeg er alene på tur, er jeg aldri alene. Stort sett treffer jeg hyggelige folk hvor enn jeg går, også i dag. Først hadde jeg to utrolig givende samtaler på telefon. Jeg blir så glad inni meg. Teknologien er konge. Og på solnedgangsturen traff jeg en lokal dame som var like begeistret for naturens fantastiske fenomener som meg. Hun gav meg noen lokale tips som skal sjekkes ut i morgen. Hun var i ekstase over stedet jeg hadde valgt for solnedgang – «folk kommer langveis fra for å oppleve den her», fortalte hun.
Og det skjønner jeg. For da solen satte igang med sitt forrykende show og utsikten tilbyr 360 graders vinkel, da er det ikke mye mer å ønske seg (okay, noen grader varmere, kanskje!?). Men – med fullmånen på vei, vil det si at når solen går ned, kommer månen opp i motsatt himmelretning. Og OMG!, jeg klarte ikke å holde igjen for begeistringen min. Måneoppgangen – jeg har ikke ord.
De to jentene som satte opp telt på toppen må tro jeg er lettere gal, for så mye jeg maste på de om å «Se! Se da! Månen!», har de sikkert ikke opplevd en voksen dame mase før. De bare «Eg vet, det er bare sååå nydelig her, altså», og så gikk de tilbake til å være mer opptatt av rødvinen sin og hvor lunt og godt det var inni teltet.
På veien tilbake til bobilen hoppet jeg og danset i ren lykkerus over magien i naturen jeg nettopp hadde vært vitne til. På veien møter jeg noen folk som er like begeistret for månen som meg – heldigvis. «På onsdag er den full», legger han ene til.
MarkedsføringsHJELP! 